Halv maraton – hel seier!

Publisert 1. juni 2017 klokken 12:47

Les om vår gjesteblogger Gro Helene Røstens opplevelse på veien mot og underveis i Geneve halvmaraton. Gro Helene har hatt PT på nett i 6 måneder hos AktiMed trening for å stille godt forberedt til halvmaraton. Med PT på nett får man skreddersydd treningsprogram og oppfølging, uansett hvilket mål man har satt seg. Gro Helene har en aktiv hverdag, men har hatt utfordringer blant annet med ryggprolaps. Hun jobber også som psykiater og er pendlende trebarnsmor, så treningen må gjøres effektiv:

"Bli med og løp maraton i Geneve da?"

Utsagnet fikk idyllen i gondolen i solnedgang på vei opp mot et gourmetmåltid på toppen av en fjelltopp, til å forsvinne. Rompa som satt så godt nedi saufellen og hånda som holdt i et lokalt sausankarøl begynte å sende signaler til topplokket…. Fra snakketøyet kom det et «JA!». Et ja som ikke hadde gått veien om tenkeren, men mer som en primitiv refleks, helt utypisk meg som slettes ikke er av den impulsive typen.

De første par ukene var jeg i villrede, jeg kjente at jeg var i overveielsesfasen, selv om jeg hadde sagt ja. Jeg liker utfordringer, og de jeg tar, går jeg «all in» i. Hvorfor gjøre noe halvveis, hvis man kan gjøre det bedre? Jeg digger rusen av 100%, liker ikke å bruke tid på halvveis-ting. Bevisste valg, bevisste mål.
Jeg var usikker på om kroppen min ville klare opptreningen og det å løpe 21 km på asfalt. Det var 6 mndr. siden jeg ble operert for et ryggprolaps. Ryggen var fortsatt skjør og jeg hadde en permanent nerveskade i et lår. Et lår som jeg yndet å kalle «modellåret mitt» da det ble endel slankere enn det andre låret pga nerveskaden. I rehabiliteringstiden til nå hadde jeg bare gått, syklet og gjort daglige kjernemuskulaturøvelser med god veiledning av fysioterapeut og av min personlige trener Berit, ved Aktimed trening.

Jeg er et konkurransemenneske og liker ikke å feige ut. Overveielsesfasen ble et ja. Målet mitt skulle bli å kunne løpe min første halvmaraton som en feiring av 1 år med rehabilitering. Mål om fortsatt å kunne strekke en litt skadeskutt kropp i 40-årene, å bevise for meg selv at «vil jeg nok, så kan jeg». På gode dager (kanskje på dager med dårligst selvinnsikt, eller hvor jeg kanskje nærmer meg mani), så drømte jeg om å løpe på en god tid og måtte minne meg selv på mitt overordnede mål. Som mang en gang før, så kontaktet jeg Berit ved Aktimed trening og fortalte at jeg nå hadde et nytt mål. Hun var som alltid positiv og klokkeklar i troen på at dette skulle vi klare. Hun satte opp mye alternativ trening med lange toppturer på randoneski, intervalløkter på spinningsykkel, mine egne styrketreningsøkter på kjernemuskulatur og litt langrenn. Jeg hadde ca 5 økter i uka. På «gode» dager drømte jeg om å løpe under 1t40min, og Berit la opp trening og motiverte for det.

Så bød livet på utfordringer. Pga betydelig sykdom i familien i desember og januar, så var jeg ofte på sykehusopphold på St.Olavs, jeg var tidvis ute av arbeid og min faste treningsrytme ble brutt. Jeg fikk føle på kroppen hva som var viktig i livet…. Trening fikk en annen dimensjon, nemlig at den skrur ned mine stresshormoner og styrker meg psykisk. Jeg hadde med meg treningstøy overalt, hvis muligheten bød seg, så trente jeg litt. Om det så bare var styrketrening i vinduskarmen på pasientrommet på St.Olav eller en tilstjålet 4X4 intervalløkt opp bakkene hjemme. For meg gjør trening mye av det yoga gjør for andre, det er et fristed hvor jeg nullstiller.

Februar kom med god helse. De fysiske målsettingene og trening kunne plukkes frem igjen. Jeg trente gradvis mer løping. Rygg og lår aksepterte det. Med 2 intervalløkter i uka og lengre turer, så kom løpeformen.
Deretter ble det en lang nedoverstige som i Stigespillet, igjen. En runde rygglåsning, dugelig luftveisinfeksjon og dobbeltsidig achillessenebetennelse. Ble litt motløs av denne runden som varte i flere uker. Nå var det kun få uker til løpet i Geneve og jeg måtte virkelig ta frem grunnmålsettingen som var å fullføre halvmaraton, og forsøke å ikke vektlegge målsettingen om å løpe under 1t40min. Jeg var nå trygg på at jeg skulle klare å fullføre, men siste måned hadde jeg måttet legge om på løpssettet pga hælene som ikke ga seg tross roligere uker, full pakke med Paracet/NSAIDS/Ibuprofenkrem og tåhev/tøyeøvelser. Som forfotløper så konsentrerte jeg meg nå om å lande mer på hælene for å spare achillessenene, litt desperat kanskje. Men det fungerte, så motivasjonen for å løpe fortere, kom tilbake. Berit justerte trenings- mengde/-type avhengig av hvordan jeg «søt og bar» meg. Jeg skammet meg siste gang jeg skrev til henne om achillessenebetennelsen, for et i-landsproblem, men hun måtte jo vite hvor jeg stod.

Så var tiden inne, Geneve kallet! Vi dro ned, 6 stk, med forskjellig bakgrunn og målsetting. Den ene hadde ikke blitt enig med kroppen om å løpe, så han stilte som saftkoker og gjøgler, den raskeste saftblanderen jeg har hatt. Kvelden før løpet var han på topp. Vi 5 andre byttet på å ha symptomer på PTSD (posttraumatisk stresslidelse); Skvettenhet, svingende humør, irritabilitet, indre uro og etter hvert nattlige mareritt.

Før konkurranser blir jeg forferdelig nervøs, slik har jeg alltid vært. Prestasjonsangst. Jeg vet at man da skal eksponere seg for det man gruer seg til, men på 42 år så har det ikke blitt bedre. De siste 12 timene før konkurranser så ser den Duracell-kaninen på TV-reklamen ut som en sovende skilpadde jamfør meg der jeg virrer rundt, sjekker utstyr, pakker nedi sekk, pakker ut av sekk, er på badet og ligger 1/2 meter over madrassen. Jeg er en karikatur på det autonome nervesystemet som gjør oss i stand til fight or flight. Jeg har vidåpne glugger over dynekanten, sover ikke, hjertet slår som et harehjerte og jeg er kaldklam. Jeg tenker alltid; «Hvorfor i huleste meldte jeg meg på dette også? Jeg kommer til å dumme meg skikkelig ut»…. Og slik tenker en som daglig jobber med angst hos folk, en psykiater. Prøver å innta metaperspektivet, å se meg selv utenfra i en litt større sammenheng, men klarer ikke å lure meg selv ut av denne minibobla på et hotellrom i Geneve…

Endelig ringer klokka og det er en befrielse å endelig kunne gripe denne dagen…. Det er viljen og fornuften som driver ned frokosten, ikke matlysten. 2 flasker sportsdrikke sutter jeg på gjennom morgentimene. Drosje opp til start sammen med to venner. Usikker på bekledningen, regn og knapt tosifret, jeg blottlegger kroppen og skifter til langt, men ingen ser meg i den tette tåken av angst og adrenalin på start. Mitt modus er som en ensom ulv; småtrippende, på vakt, i helspenn, liker ikke å prate, dveler ved i-landsproblemer som «hvor er det lurt å ha energigelen, spillelistevalg, skulle jeg lagt inn et annet oppsett på pulsklokken og ambivalensen mellom å velge dokø i tilfelle jeg må eller å bruke tiden på oppvarming». Jeg ender opp med å bruke mange minutter på å stå i dokø, gir opp køen og får så nesten ingen oppvarming, full ambivalens-score.

Finner mannen med 1t40min-vimpelen på start i folkemylderet. Endelig går starten. Jeg føler meg påtent. Husker at Berit sa; «Hold igjen de første 5 km», men jeg tenkte; «Jeg føler meg så utrolig fresh, så jeg bare løper.» Veldig mange vil løpe tett på 1t40min-mannen, så jeg løper heller litt foran og har kontroll på han, tenkte jeg. Fant meg stadig nye rygger å følge. God stemning langs løypa, så det er vanskelig å ta en snikpause uten at noen ser det. Ser 1t35min mannen. Kjenner vel at det ikke bør gå fortere, sjekker med vilje ikke pulsklokka, fordi jeg vet jo hva den vil si; «lugna ned deg», men jeg kjenner ingen krise og passerer 10 km på 46min. Prøver å drikke litt på hver drikkestasjon, men kjenner at væsken begynner å legge seg som et lokk øverst i mellomgulvet.

Så kom smellen. Tsunamien av en krampe veltet inn i begge leggene og 16km-skiltet fikk ufrivillig selskap av en trønder uten bart som begynte å innse den manglende selvinnsikten. Helvete (unnskyld…), nå blir alt dårlig, tenkte jeg. Tenkte aldri å bryte, men jeg måtte knele, sette meg ned og tøye. Måtte ta frem igjen hovedmålet som var å fullføre. Bilde av meg selv som en gaselle ble lynraskt byttet ut i topplokket mitt med bilde av en lyserosa avlsgris som knapt kan gå da den er avlet frem gjennom generasjoner for å bli mat og som ligger i halmen og velter seg. Ambisjonene sank, mismotet steg, jeg tok meg tid til å ta av meg jakka da været hadde endret seg og jeg var mildt sagt varm. Jeg har sett det før, når jeg er sliten, så har jeg dårligere psyke hvis noe kommer brått på, så istedenfor å bite sammen tenna, ignorere kroppslige symptomer og akseptere en ny rytme på lavere fart, så kom selvmedlidenheten. Jeg kjente på vondter og synes det var urettferdig at akkurat jeg hadde fått senebetennelse som gjorde at jeg måte løpe på hælene og sikkert derfor fikk kramper. Det er pinlig å tenke på, men slik er nakne tanker i en kokt kropp.

Sur som en sitron kom jeg meg igang igjen, vraltende som om jeg hadde fått en eller annen nevrologisk lidelse ved 16km-skiltet. Den innbilte gasellen på 25 år var forsvunnet som sjokoladen i kjøkkenskapet og byttet ut med ei sur megge på over 40. Psykiateren i meg glimret med sitt fravær. Jeg følte at alle løp forbi meg – også 1t40min-mannen. Provoserende.

Jeg visste at jeg kom til mål. Jeg er ikke skrudd sammen for å dra ned til Geneve for å bryte pga leggkramper, det er ikke farlig å ha vondt i et par timer av slike årsaker. Jeg fikk erfare noe jeg vet godt, det er ikke kroppen, men hodet som gir seg først. Kroppen vår tåler mye mer enn de fleste av oss aner, men de færreste av oss har hode til å få testet ut det. Problemet vårt er at vi knytter tanker og følelser til de kroppslige fenomenene. Vi tillegger disse tankene og følelsene en sannhetsverdi som vi ikke tester ut, og dermed så forsterker vi disse tankene og følelsene og lever etter dem. F.eks så tenker mange av oss; » Jeg er så sliten etter kontorjobben min i dag, så jeg tror jeg må hvile meg sterk igjen på sofaen»….

Altså, jeg kom i mål. Tiden ble 1t45min. Jeg kjente ingen umiddelbar gledesrus. Denne festfølelsen av en rus som jeg digger etter fysiske utskeielser, når kroppens egne morfin- og gledespreparater har «fri bar» for hele kroppen, når smerte kjennes bare godt, en sprudlende glede og en selvtilfredshet som en maniker…. Min målsetting hadde flere sjikt. Den om å løpe på under 1t40min nådde jeg ikke, men når vinteren og grunnlaget ble som det ble, så er det greit. Jeg hører allikevel noe i meg hviske at jeg kan jo forsøke meg igjen på halvmaraton i Trondheim i september…. Men jeg nådde hovedmålet mitt; Å kunne løpe 21km på asfalt som en markering av 1 år rehabilitering etter prolapsoperasjonen og som et bevis for meg selv om at man kan hvis man vil nok. Jeg kunne valgt sofaen med potetgullposen og offerrollen, men valgte en annen rolle med fysiske delmål gjennom året. Jeg er takknemlig for at kroppen virker som den gjør i dag, jeg er glad for at deler av meg ikke er helt fornøyd, ser på det som livshunger og jeg er glad for at Berit etter halvmaraton har vært raskt til å spørre; «Hva er målet ditt nå?». Da blir jeg tvunget til å på nytt gjøre meg et bevisst valg og da er det ikke så lett å snike seg inn i et comfortspor hvor man ubevisst rettferdiggjør sittesår fra sofaen fremfor gnagsår fra løpeturen.

Jeg er altså helfornøyd med halv maraton!

Sprek hilsen fra Gro Helene Røsten